Evangeliet for cerebral paresepasienter: robot stereotaktisk nevrokirurgi

Cerebral parese hos barn

Cerebral parese hos barn, også kjent som infantil cerebral parese eller ganske enkelt CP, refererer til et syndrom som primært er preget av motoriske funksjonssvikt i holdning og bevegelse, som følge av ikke-progressiv hjerneskade som oppstår innen en måned etter fødselen når hjernen ennå ikke er fullstendig utviklet. Det er en vanlig lidelse i sentralnervesystemet i barndommen, med lesjoner hovedsakelig lokalisert i hjernen og påvirker lemmene. Det er ofte ledsaget av intellektuell funksjonshemming, epilepsi, atferdsavvik, psykiske lidelser, samt symptomer relatert til syn, hørsel og språkvansker.

Hovedfaktorene som fører til cerebral parese

Seks hovedårsaker til cerebral parese: hypoksi og asfyksi, hjerneskade, utviklingsforstyrrelser, genetiske faktorer, morsfaktorer, svangerskapsforandringer

Innblanding

De fleste cerebral paresepasienters primære symptom er begrenset mobilitet. Den mest presserende bekymringen for foreldre til berørte barn er hvordan de kan hjelpe til med deres fysiske rehabilitering, slik at de kan komme tilbake til skolen og reintegrere seg i samfunnet så snart som mulig. Så hvordan kan vi forbedre motorikken til barn med cerebral parese?

Rehabiliteringsopplæring

Rehabiliteringsbehandlingen av cerebral parese er en langsiktig prosess. Vanligvis bør barn starte rehabiliteringsterapi rundt 3 måneder gamle, og konsekvent fortsettelse i omtrent et år gir vanligvis merkbare effekter. Hvis et barn gjennomgår et år med rehabiliteringsterapi og opplever lindring av muskelstivhet, med gangstilling og selvstendige bevegelsesevner som ligner på jevnaldrende, indikerer det at rehabiliteringsterapien har vært relativt effektiv.

Behandling av cerebral parese krever en rekke metoder. Vanligvis gjennomgår barn under 2 år kun rehabiliteringsterapi. Hvis resultatene etter et år er gjennomsnittlige eller symptomene forverres, slik som lammelse av lemmer, økt muskeltonus, muskelspasmer eller motorisk dysfunksjon, er tidlig vurdering av kirurgi nødvendig.

Kirurgisk behandling

Stereotaktisk nevrokirurgi kan løse problemer med lammelse av lemmer som ikke kan forbedres bare gjennom rehabiliteringstrening. Mange barn med spastisk cerebral parese opplever ofte langvarige perioder med høy muskelspenning, noe som fører til seneforkortelse og leddkontrakturdeformiteter. De kan ofte gå på tærne, og i alvorlige tilfeller oppleve bilateral lammelse i underekstremitetene eller hemiplegi. I slike tilfeller bør behandlingsfokuset innebære en helhetlig tilnærming som kombinerer stereotaktisk nevrokirurgi med rehabilitering. Kirurgisk behandling forbedrer ikke bare symptomene på motoriske svekkelser, men legger også et solid grunnlag for rehabiliteringstrening. Postoperativ rehabilitering konsoliderer effekten av kirurgi ytterligere, fremmer gjenoppretting av ulike motoriske funksjoner og oppnår til slutt det langsiktige målet om å forbedre livskvaliteten.

Sak 1

Preoperativt

Høy muskeltonus i begge underekstremitetene, ute av stand til å stå selvstendig, ikke i stand til å gå selvstendig, svak korsryggstyrke, ustabil sittestilling, saksegang med assistanse, knefleksjon, tærgang.

Postoperativt

Muskeltonus i underekstremitetene ble redusert, økt styrke i korsryggen sammenlignet med tidligere, forbedret stabilitet mens du sitter selvstendig, noe forbedring i tærgang.

Tilfelle 2

Preoperativt

Barnet har intellektuell funksjonshemming, svak korsrygg, ikke i stand til å stå eller gå selvstendig, høy muskeltonus i underekstremitetene og stramme adduktormuskler, noe som resulterer i en saksegang når de får hjelp til å gå.

Postoperativt

Intelligensen har forbedret seg sammenlignet med før, muskeltonusen har gått ned og korsryggstyrken har økt, nå i stand til å stå selvstendig i fem til seks minutter.

Tilfelle 3

Preoperativt

Pasienten er ikke i stand til å gå selvstendig, går på tærne med begge føtter, kan holde lette gjenstander med begge hender, og har lav muskelstyrke.

Postoperativt

Gripestyrken til begge hender er sterkere enn før. Pasienten kan nå snu seg selvstendig og plassere begge føttene flatt, sette seg opp for seg selv og reise seg uavhengig.

Tilfelle 4

Preoperativ

Svak korsryggstyrke, høy muskeltonus i begge underekstremitetene, og når de får hjelp til å stå, krysses underekstremitetene og føttene overlapper hverandre.

Postoperativt

Styrken i korsryggen har blitt noe bedre, muskeltonusen i underekstremitetene har avtatt noe, og det er en forbedring i ganggangen på tåtuppene.