Du som elsker meg mest

Hei alle sammen, mitt navn er Xinxin. Jeg er fra Heze, og jeg er 11 år gammel. Disse to eldre menneskene er mine besteforeldre. I dag vil jeg dele historien vår med deg.

I 2012 ble jeg født. På grunn av at jeg var prematur, klarte jeg ikke å puste selv etter fødselen og ble sendt til nyfødtintensiven. På den tiden håpet mine foreldre og besteforeldre at jeg skulle være i god behold og komme tilbake til dem fra kuvøsen så snart som mulig. Til slutt slapp jeg dem ikke og gikk gjennom.

Dag for dag vokste jeg opp under nøye omsorg av familien min. Da jeg var ni måneder gammel, la familien min merke til at øynene mine var annerledes enn andre barn, så de tok meg med til sykehuset for en grundig undersøkelse. Denne dagen var veldig spesiell for meg fordi det var dagen jeg fikk diagnosen hypoksisk cerebral parese. Det var også dagen jeg mistet min mors kjærlighet.

Men det er greit; besteforeldrene mine ga meg mer kjærlighet enn noen andre. Selv om livet var litt trangt, er jeg veldig glad.

På grunn av sykdommen mangler beina mine krefter, og jeg kan ikke gå på egenhånd. Besteforeldrene mine bar meg overalt for å søke medisinsk behandling. Hver gang det var til og med et glimt av håp, tok de meg med for å prøve det, og brukte hver dag på å reise mellom sykehus og rehabiliteringsskoler. I løpet av årene har jakten på en kur brukt opp familiens sparsomme sparepenger, men resultatene var minimale. Utallige ganger har jeg sett for meg å kunne gå, spille spill som å kaste sandsekker og gjemsel med venner, eller til og med bare stå opp på egen hånd.

Heldigvis ga besteforeldrene mine meg aldri. De hørte om et offentlig velferdsprosjekt som gir gratis kirurgi for barn med cerebral parese og bestemte seg for å ta meg med for å lære mer om det. Etter en detaljert introduksjon fra personalet, ble håpet vårt vekket på nytt. Min bestemor sier ofte at forventningene hennes til meg ikke er høye; hun håper bare at jeg kan ta vare på meg selv i fremtiden. Derfor, for dette målet, vil vi prøve alle muligheter, uansett hvor liten sjansen er.

På operasjonsdagen var jeg veldig nervøs, men bestemor holdt meg i hånden og trøstet meg. Jeg er alt for mine besteforeldre; de må ha vært enda mer redde enn meg. Når jeg tenkte på dette, følte jeg at jeg ikke var redd for noe lenger. Jeg ønsket å samarbeide godt og strebe etter å komme meg raskt, slik at jeg kunne forlate sykehuset og gå tilbake til skolen. Jeg vil studere hardt, vokse opp og tjene penger for å ta vare på besteforeldrene mine.

Den tredje dagen etter operasjonen hjalp bestemor meg opp av sengen, og til min overraskelse fant jeg ut at bena og midjen hadde fått tilbake styrke. Min bestemor følte også at det ble lettere å støtte meg. Legene og sykepleierne var veldig glade for å høre om forbedringen min og rådet meg til å samarbeide med rehabiliteringstrening hjemme, noe jeg definitivt kommer til å gjøre. Takk til bestefar Tian og onklene og tantene på sykehuset. Du har belyst veien til min vekst, og jeg vil møte fremtiden med besluttsomhet.

Det avslutter Xin Xins historie, men livene til Xin Xin og hennes besteforeldre fortsetter. Vi vil fortsette å overvåke Xin Xins fremgang.

Shandong Caijin Health Group, sammen med China Health Promotion Foundation og Shandong Disabled Persons' Federation, har suksessivt lansert hjelpeprosjektet "Sharing Sunshine - Caring for Disabled Children" og det nasjonale offentlige velferdsprosjektet "New Hope" for barn med cerebral parese. . De har med hell hjulpet over 1000 barn med hjernesykdommer, med varierende grad av forbedring av postoperative symptomer. Disse barna kan ha intellektuelle funksjonshemninger, synsforstyrrelser, epilepsi, og kan også ha hørsels- og taleforstyrrelser, kognitive og atferdsmessige avvik med mer. Men vær så snill å aldri gi opp dem. Med rettidig oppdagelse, konsekvent behandling og rehabilitering kan mange barn med cerebral parese oppleve betydelig forbedring og til og med gjenvinne helsen.